Det fins ingen fuglesang lenger, ingen insekter, butikkvinduene er tomme.

Hva er det som har skjedd med verden i denne boken?

 

Jeg har svaret på det, men det var ikke viktig å skrive inn i boken. Det ville låse lesningen til folk hvis dette kunne bli stemplet som økolyrikk. I min lesning er det ikke engang sikkert at det er en verden der ute fortsatt, eller om de to skapningene bare eksisterer som ånder eller minner der i leiligheten sin.

 

Er dette dikt? Store partier er jo skrevet enkelt og fortellende?

 

I bunn og grunn skriver jeg bøker, sjanger er ikke viktig. Jeg har de seneste årene fremholdt at det er viktig at alle skal kunne ha mulighet til å lese det jeg skriver. Så lite staffasje og språklig brillianse som mulig. Alle som kommer til å lese det jeg skriver er mennesker, så derfor skriver jeg om mennesker. Relevans er avgjørende. Formen min kan nok ligne sangteksten, i at den forteller en liten historie, men prøver å treffe deg hardt med enkeltlinjer, ofte gjentagelser.

 

Også denne gangen bevitner vi et kjærlighetsforhold, hvorfor vender du tilbake til dette?

 

De tre siste bøkene har alle kretset rundt dette, men det er bare her vi opplever de elskende mens forholdet faktisk pågår. Vi skal kunne lese at handlingen her foregår forut for min forrige bok Du er ikke her.  At det er de samme to.

 

Hvilke lesninger har vært viktig for deg denne gangen?

 

Jeg har alltid skrevet i nær kontakt med andre bøker. Ikke så mye denne gangen. For første gang har jeg forsøkt å skape i kontakt med kunst, blant annet Ad Reinhardts helt sorte malerier, det han selv så på som maleriets sluttpunkt. Også tanker fra Andy Warhol og filosofen Byung-Chul Han har sneket seg inn. I likhet med eget tankestoff fra en kortfilm-animé jeg fikk arbeide på for noen år siden med tittelen Delete Beach, der mye av tankestoffet om oljens slutt kommer fra. I den filmen følger vi en jente i Bergen i 2083 som joiner en undergrunnsgruppering som har et religiøst forhold til oljen og oljealderen, og former en selvmordspakt der de kaster seg balsamerte på havbunnen for å gjenoppstå som olje langt inn i fremtiden.

​

Du snakker ofte om et språk som risikerer noe, hvordan i all verden kan et språk kunne risikere noe som helst?

 

Det er helt riktig, ord kan ikke i seg selv erfare smerte. Heller ikke litterære figurer. Så hvordan kan man da snakke om litterær risiko? Det var den svenske dikteren Fredrik Nyberg som snakket om dette i et intervju jeg gjorde med han i 2000 og det satte meg på en tanke det var vanskelig å riste av seg:  Hvordan skrive en poesi som kan være farlig, skadelig for en selv? Hvordan skulle en slik skrift se ut? Selvutleverende? Dårlig skrevet? Bryte med tabuer?

 

Mange vil nok oppfatte diktene dine som langt råere nå, enn da du startet opp?

 

Ja, jeg trykker til med konkrete elementer som kjennes ubehagelige å skrive, og ikke minst på trykk. Det kan inneholde elementer av vold og seksualitet, ofte i kombinasjon, særlig i Den engelske hagen. Likevel tror jeg det handler mest om å befri seg fra det flinke. Gi slipp på den stødige hånden. Slite seg ut i skriveøktene til man oppnår en ubalanse, og hånden begynner å skjelve i diktet. Bearbeide setningene til et punkt der de fremstår ubearbeidede.

 

Men vil det alltid finnes en utlevering og dermed en fallhøyde i all skrift? Hvordan ser et urisikabelt språk ut?

 

Jeg husker at jeg i den lille perioden jeg var innom akademia, og den følelsen av makt og kontroll som lå i det språket der. Jeg fikk en kolossal selvtillit og følte at enhver følelse, et hvert objekt kunne pakkes inn og pakkes ut av de riktige ordene. Språket lå som et lag av bakefolie omkring alt det befattet seg med. Det var en beruselse! Den ligner følelsen fra 6-7-årsalderen da jeg veslevoksen som jeg var, begynte å få teken på språket. Jeg ble vill i øynene og kjente meg usårbar. Det er denne falske tryggheten jeg vil bli kvitt. Å rive bort dette beskyttende skjoldet, denne berusende hybrisen er det denne boken jobber med.

 

Hvilke utslag får dette konkret i boken?

 

Følelsen speiles i denne kvinnen i boken sin avsky for skrivingen og sin tidligere diktergjerning. Hun prøver å dra seg unna, med en følelse av redsel og avmakt. Språket hennes har spilt falitt i møte med verden der ute. Sammen med Jeg-personen, som fortsatt har evnen til å forlate den mørke leiligheten de bor i, arbeider de to seg frem til en slags løsning, en måte å komme verden i møte på. Helt hvordan det skjer skal jeg ikke avsløre, men boken slutter i alle fall på et helt annet sted enn den begynner. Det skal sies at det kan også være fruktbart å lese boken baklengs, som "en araber", som det står i et dikt. Det gir en helt annen bok!

 

 "Dette er den siste boken", står det flere steder. Du har også sagt at denne boken markerer en avslutning. Er du ferdig?

 

Definitivt ikke, men jeg anser at det prosjektet som startet med Newfoundland for tjue år siden nå er avsluttet. Den undersøkelsen som har pågått er ferdig. På den andre siden av kruttrøyken fra dette, vil noe nytt synliggjøres. Jeg aner ikke hva det er.

​

​

​

​

Publisert 24. april 2020

​

​